Gratulerer med dagen mamma

I dag hadde mamma blitt 66 år. Skulle bare ønske at jeg hadde et sted å gå til. men det får jeg kanskje neste uke. Jeg får tenne lys hjemme.

Her går dagene i ett. Savnet er stort. Det er så rart.Men jeg takker mamma for at hun har gitt meg den styrken jeg har.Akkurat nå føler jeg meg veldig tom og ensom.

Hvem er det jeg har???

Jeg vet jeg har mange rundt meg, men ingen er som mamma.

Hun kom alltid med gode råd.

Jeg pleier å ha mamma og svigerforeldrene mine på middag i disse dager.

Det er så rart at de begge er borte.

Svigerfar kommer mer enn gjerne på middag.

Nå kjenner jeg at det er på tide å komme i mål til jul. Ikke skjønner jeg hvordan jeg skal rekke alt.

Må bli ferdig med leiligheten til mamma. Det tar tid. Idag får jeg sette frem nissene til mamma. De er så fine. Noe hun selv har laget.

Livet må gå videre.

Begravelsen

Det er rart å si at begravelsen ble utrolig flott. Akkurat som vi ville. Alle blomstene var i høstfarger. Vi hadde et bilde mamma hadde malt ved siden av kisten. Vi hadde kjøpt inn mange løse orange roser som jeg delte ut til de nærmeste. Alle ble lagt på til slutt. Jeg vet at mamma ga meg styrke den dagen. Det var så utrolig flott å høre Kari Gjærum synge. Hun er ei kjempeflott dame!
Jeg hadde laget et kort jeg hadde skrevet talen min i. Jeg klarte ikke å lese selv, men fikk presten til å lese den. Etter begravelsen hadde vi samlet oss nærmeste og spiste god mat. Jentene var så flinke. Det var en tung dag for oss alle.

Nå har vi fått tømt det meste i leiligheten. Begynt å male det som skal males. Det er så rart å være i leiligheten.
Siden det er så mye som skal gjøres føler jeg vel at jeg egentlig ikke har hatt tid til å sørge.
Flere ganger tenker jeg at jeg skal ringe, men det kan jeg ikke.
Jeg syntes det er godt med alle tingene jeg har tatt med hjem.
Mamma var så glad i alt hun hadde. Mange av tingene vet hun at jeg skulle ha. Det hadde vi snakket om. Det hjelper meg i savnet etter mamma.

Nå er det ikke lenge til jul.... .... men hvordan skal jeg rekke alt dette. Jeg vil jo så gjerne at jentene skal få en normal jul som mulig.
Bursdager har vi også.

Til uken skal jeg avtale urnenedsettelse.
Det skal bli godt å få et sted å gå til. Tenne lys og skravle litt.

Mamma: Jeg savner deg utrolig masse, men takk for at du var den du var.
Klem

Nå har mamma fått fred.

Mamma ble aldri sendt ut av Lovisenberg. Hun ble fort dårligere og fikk lov til å bli. Man kunne se på hele henne at det var en god beskjed å få.
Vi fikk en tidsramme på innen 14 dager. Jeg begynte å bli stresset for at jeg ikke hadde mamma lenger enn det, men samtidig visste jeg at hun ville slippe.
Vi ordnet masse de neste dagene.
Sammen med broderen satte vi opp vårt eget "testamente".
Hvordan vi skulle ha det i begravelsen, hvem som skulle komme etterpå. Mamma kom med tips om hvor vi kunne sjekke lokale.
Vi snakket om hvor mye vi kom til å savne henne og hvor utrolig glad vi var i henne.
Ingen er som mamma.

På onsdagen var hun blitt verre. Jeg ville ikke reise derifra. Vi fikk beskjed at hvis vi ville ha kontakt med henne måtte det skje ganske raskt.
Hun sov mye allerede.
Broderen kom innover og vi bestemte oss for å bli.
Hun reagerte når vi snakket til henne. Tittet på oss og det var så godt.
Tante kom dagen etter så da var vi 3 som lå hos mamma.
Jentene kom også for å hilse på mormor.

Etter torsdag hadde vi ingen kontkt med henne, men vi så på anskiktet hennes at hun hadde funnet fred.
De som jobbet på Lovisenberg er jo bare helt fantasktiske mennesker. De støttet oss og passet på at vi fikk i oss mat.
Vi fikk musikkterapi på rommet. Mamma elsket når de kom og spilte for henne.
Jeg hadde lovet henne at jeg ikke skulle sitte å gråte, men være glad på hennes vegne.
Jeg nøt hvert åndedrag. Vi sang og pratet med henne.

Så kom dagen mamma skulle få slippe. Det begynte lørdag 23.30. Da visste vi at det ikke var lenge igjen for mamma.
Vi sang og sang. Pratet om minner og lo.
Man kunne se på mamma at munnen hadde forandret seg, den hadde fått et lite smil.
Vi fikk oss en time søvn, før alt var slutt.
04.40 sa vi hadet til mamma.
Det var tungt, men også en god følelse. Nå visste vi at mamma hadde fått det som hun ville.
Nå starter vår egen sorg.

Før jeg reiste, sminket jeg henne litt og fikset håret hennes.
Fant frem klær og ryddet rommet.
Det var rart å reise derifra.

Kjempe glad i du!
Du var en utrolig person mamma.

Man må sloss for å få en verdig avslutning.

Tiden får fort. Mamma har nå vært på Lovisenberg i litt over 14 dager og formen blir ikke bedre. Den blir verre. Nå trenger hun hjelp til alt. Ustø i beina og ingen krefter i armene. Svultsen bare øker og vi ser fort endringer.
Jeg hadde møte med lege og kreftsykepleiere. De er enige at mamma ikke klarer seg hjemme. Men hun kan ikke være på hospice lenger.
Så går det videre til bydelen og der sitter det en på kontoret og sier at hun ikke får plass et annett sted heller. De har masse å tilby av hjelp til ei som er så syk.
Ikke skjønner jeg hva det skal være. Hun trenger hjelp hele døgnet.
Så lenge legen skriver det så bør de vel lytte??? Nei da.
Jeg blir så irritert på at et land med så mye penger ikke kan tilby mennesker en verdig avslutning på livet.
Vi er mer opptatt av å hjelpe andre. Da stiller jo NORGE i et godt lys.
Jo da, det er viktig at vi med så mye penger hjelper andre som ikke har det så bra.
Men jeg mener at nå må NORGE prioritere ting her hjemme.
Jeg skjønner ikke hva politikerne tenker. Akkurat nå mener jeg at de ikke tenker i det hele tatt.
Det er så mange gamle og syke som trenger hjelp og det mener jeg de har krav på.
Ikke la de føle at de ikke betyr noe. Sendes hit og dit.
Nei jeg har ikke tenkt til å gi meg med dette!!!

Jeg skal virkelig stå på for deg mamma.
Glad i deg.

Lovisenberg Hospice

Ja nå er det mange tanker om dagen. Mamma har store smerter og er sliten. Men hun ser egentlig veldig godt ut. Nå har hun fått 14 dager på Lovisenberg Hospice. Det er deilig for henne at hun har noen rundt seg hele tiden.
Det er et trist sted, men de er utrolig flinke.
Men jeg er redd.. ... ... ...

Jeg er trist og sint. Ingen ting jeg kan gjøre. Jeg tenker på alle de som mister noen de er glad i. Det er ingen som fortjener dette.

Jeg kunne tenkt meg å være sammen med henne, hele tiden som er igjen. Vi ler og prater. Koser oss sammen.

Hvordan skal jeg klare meg uten mamma.. ..

Håper du får en fin høstdag mamma.
Klem

Jeg blir så sint!!!

Nå har vi hatt et lengre sykehusopphold. Antibiotika, flere timer hver dag. Mamma har 2 typer bakterier i kroppen. Den ene er streptokokker i svultsen og den andre vet de ikke hvor er. CRP har nesten vært oppi 500. Armen er enorm, fordi lymfene ikke virker, bena er hovne og mamma er bare sliten av smerter og alt som følger med. Jeg føler meg tappet, det er ikke noe jeg kan gjøre for mamma enn å være der. Jeg føler meg alene oppi alt som skjer, enda jeg vet at vi har mange rundt oss.

På torsdag fikk vi beskjed at mamma skulle sendes hjem fra sykehuset. De skulle prøve å tilrette legge det hun skulle trenge.
Jeg skjønte at dette kom ikke til å være gjort i orden før hun kom hjem. Jeg flyttet inn til mamma for å hjelpe henne i helgen.
Hun lider virkelig. Jeg ser at det vil bli alt for tøft for henne å klare seg selv.
Hvorfor skal pårørende måtte sloss med systemet når man har mere enn nok med hele situasjonen.
Jeg mener at for oss så er tiden som er igjen veldig hellig. Vi skal bruke den til å være sammen.
Kvalitetstid.

Jeg ser at dette ikke er bra for henne. Det sliter henne helt ut. Noe hun også har innrømmet.
Men hva skal jeg da gjøre. De mener at hun vil ha det bedre hjemme enn på sykehuset.
Jeg syntes dette er vanskelig. Det var ikke noe ledig på hotspits og de kan heller ikke si noe om når det blir noe ledig heller.

Hva kommer det av at vi Norge ikke har penger til å holde plasser til de som er syke??? Vi hjelper jo så mange andre.. .. ...
Ikke misforstå meg, jeg syntes at det er topp av vi hjelper andre, men vi må ikke glemme Norge heller.

Uff dagens utblåsning er ute.. .. klemmer til verdens beste mamma.

Livets valg er tøffe og vonde.

Ja da har vi vært litt ute og inne av sykehus. Formen hennes er ikke bra. Denne runden med strålebehandling ble litt mye for mammas slitne kropp.
På de snart 6 årene vi har holdt på har hun aldri klags på noen ting.
Men nå er hun sliten og fornøyd.
I flere uker har hun hintet om at nå er det nok.
Men vi sitter jo alltid med et håp, man vil jo ikke miste et menneske man forguder og er så glad i.
De siste dagene har vært utrolig tøffe.
Mamma har tatt et valg. Nå er det nok. Ikke mer behandling.
Det er utrolig trist og frustrende å høre mamma si alt dette, men jeg forstår henne. Jeg ser smerten i øyne og kropp.
Å sitte ved siden av henne å si at jeg respekterer og godkjenner hennes valg, kan ikke beskrives.
Tårene renner og renner. Jeg vet at vi nå går inn i vår siste tid sammen.
Vi sitter å prater om alt og ingen ting. Litt tårer og litt latter.
Nå er det bare å nyte den tiden vi har igjen.

Kjempe glad i deg mamma.

Ting forandrer seg så fort.. ..

Det skjer ting så fort.. . tiden bare raser avgårde. Nå er vi ferdig med 15 strålinger. I mellomtiden ble mamma lagt inn. Jeg hentet henne hjemme hun hadde 38.6 i feber. Det er jo ikke bra. Når vi kom inn på sykehuset viste feberen 39.7. Jeg så at hun ikke hadde det så bra. Hun ble liggende inne i nesten 1 uke, med antibiotika. Hun er svak i kroppen, men har humøret oppe. Vi har snakket om dette og blitt enige om at uansett hvor vondt og urettferdig dette er så må vi sette pris på hver dag vi får. Vi snakker sammen hver dag minst 1-3 ganger. For det meste snakker vi bare tull. Og det vanlige spørmålene. Har du sovet noe i natt? Har du det bedre i dag? Om kvelden, når jeg skal legge meg kommer tankene.
Hva skal jeg gjøre uten mamma og hvordan skal jeg takle dette?
Hvordan skal jeg klare meg uten de daglige samtalene?
Jeg vet innerst inne at jeg vil takle dette. Men det er vondt.

I morgen skal vi dit å spise middag og kose oss. :)
Jentene og vi gleder oss veldig.

Yvonne

Ferien er over og strålingen har startet

Ja da er vi tilbake til hverdagen. Vi hadde noen fine dager på fjellet.
Mamma koste seg veldig selv om smertene var sterke.
Jeg kunne se det i øynene hennes og hun legger ikke skjul på det heller.
Noen dager ble hun med på utflukter og noen dager ble hun bare på hotellet.

Minstejenta syntes det var spennende å gå tur til mormor alene.
Hun spurte ofte : går det bra med brystet ditt mormor?
Så fikk vi smil om munnen. De små er flinke til å spørre rett ut.

Siste dagen vår, reiste vi rett til Ullevål. Mamma skulle måles opp for stråling.
Vi ble med henne helt inn.
Nå ser vi at svultsen har vokst mye, så nå får strålingen bare ta tak og minske den..

Jeg kjenner godt på kroppen at den reagerer. Anfallene kommer hyppige.
Det gjør ting vanskelig. Jeg kan ikke bare sette meg i bilen og bli med mamma.
Jeg er avhengig av at noen kan kjøre meg. Jeg som elsker å kjøre bil.. .. .. ... hadde det ikke vært for de dumme anfallene.

Fjellturen

Ja da har vi endelig kommet oss dit vi skulle. Smertene til mamma er der og jeg ser at hun ikke har det helt bra.
Men jeg vet at hun koser seg.
Smertene blir mindre jo roligere hun har det rundt seg. Ikke lett med 2 jenter som bare krangler og er veldig aktive.

Hun bor på hotellet og vi i leilighet like ved. Da har hun ferdig mat og kan bare slappe av.

Nå er det bare 2 dager igjen til vi skal kjøre innom sykehuset på vei hjem. Nå skal vi forberede stråling.
Håper virkelig det kan ta bort en god del av smertene hennes.

Glad i deg.

Det var som forventet.

I dag var vi på kreftsykehuset Ullevål og snakket med legen. Han er utrolig herlig fyr.
Vi sitter å venter på legen med litt latter og humor. Noen syntes kanskje det er rart at vi kan sitte der å vente med smil om munnen, men for oss er det viktig.

Vi fikk vel de svarene vi var forberedt på, men ikke ville ha. Svultsen har vokst.
Den type cellegift de har gitt mamma har ikke virket.
Mamma har en hissig krefttype.
Nå skulle hun slutte med cellegift og begynne med ståling.
I håp om at den skal bli mindre.

Vi er possitive til alt. Klart det vil virke.

I bilen hjem kommer tankene, tårene og uroligheten.
Jeg syntes det er godt å kunne slippe tårene, det letter litt på tankene. Jeg burde vel kanskje gjøre det litt oftere og ikke være den sterke hele tiden.

Den 1 tiden mamma fikk kreften tilbake, var det veldig mye sinne.
Vi snakket sammen om hvor urettferdig livet er. Det syntes jeg enda.
At det er vanskelig for den som har kreft og ikke minst pårørende.

Jeg tror det er viktig å tenkte på de som sitter på siden, spørre hvordan de har det også.
Det var jeg veldig bevisst på når svigermor lå syk.

Nå er det 3 mnd til neste gang vi skal ha svar, hvis de ikke tar henne inn før.

Mamma er verdens herligste.

Kreft, når noen man er glad i må forlate oss.. .. .. .. .

I morgen er dagen vi alle gruer oss til. ... ... .. svar på prøver og bilder. Mamma fikk kreft 1 gang i 2001. Alt skulle gå så fint. Men så kom kreften tilbake i 2005. Denne gangen kunne de ikke operere. Mamma kommer til å dø. Nå har mamma fått cellegift i 5 år. De sier hun er utrolig som har klart å få alle disse årene, og flere håper vi på. Hun har et humør og pågangsmot bare er helt utrolig.

Hun støttet oss når vi mistet svigermor pga kreft nyttårsaften 2oo9.

Men nå er hun sliten, sover dårlig og har store smerter.
En kompositt (utvekst/avlegger) har vokst ut. Den ser ut som en byll.
Den begynte å veske. Noe vi syntes/trodde var possitiv. Men i følge legen så var det visst ikke det. Så vi håper på litt svar i morgen. Jeg skjønner at det er vanskelig for dem å svare på alt.
Men det er tøft.

Det er tøft for alle.

Jeg er veldig glad for at mamma er den hun er. Åpen om det meste. Vi snakker om kreften, hva som skal skje og hvordan hun vil at jeg skal takle alt dette.
Men det er ikke lett uansett hva hun sier.
Dette har ligget i bakhodet mitt i 5 år, og jeg kjenner på kroppen at det har satt sine spor.

Jeg vil bare få frem hvordan det er å være pårørende oppi alt dette og tømme mine tanker.