I dag var vi på kreftsykehuset Ullevål og snakket med legen. Han er utrolig herlig fyr.
Vi sitter å venter på legen med litt latter og humor. Noen syntes kanskje det er rart at vi kan sitte der å vente med smil om munnen, men for oss er det viktig.
Vi fikk vel de svarene vi var forberedt på, men ikke ville ha. Svultsen har vokst.
Den type cellegift de har gitt mamma har ikke virket.
Mamma har en hissig krefttype.
Nå skulle hun slutte med cellegift og begynne med ståling.
I håp om at den skal bli mindre.
Vi er possitive til alt. Klart det vil virke.
I bilen hjem kommer tankene, tårene og uroligheten.
Jeg syntes det er godt å kunne slippe tårene, det letter litt på tankene. Jeg burde vel kanskje gjøre det litt oftere og ikke være den sterke hele tiden.
Den 1 tiden mamma fikk kreften tilbake, var det veldig mye sinne.
Vi snakket sammen om hvor urettferdig livet er. Det syntes jeg enda.
At det er vanskelig for den som har kreft og ikke minst pårørende.
Jeg tror det er viktig å tenkte på de som sitter på siden, spørre hvordan de har det også.
Det var jeg veldig bevisst på når svigermor lå syk.
Nå er det 3 mnd til neste gang vi skal ha svar, hvis de ikke tar henne inn før.
Mamma er verdens herligste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar