Fjellturen

Ja da har vi endelig kommet oss dit vi skulle. Smertene til mamma er der og jeg ser at hun ikke har det helt bra.
Men jeg vet at hun koser seg.
Smertene blir mindre jo roligere hun har det rundt seg. Ikke lett med 2 jenter som bare krangler og er veldig aktive.

Hun bor på hotellet og vi i leilighet like ved. Da har hun ferdig mat og kan bare slappe av.

Nå er det bare 2 dager igjen til vi skal kjøre innom sykehuset på vei hjem. Nå skal vi forberede stråling.
Håper virkelig det kan ta bort en god del av smertene hennes.

Glad i deg.

Det var som forventet.

I dag var vi på kreftsykehuset Ullevål og snakket med legen. Han er utrolig herlig fyr.
Vi sitter å venter på legen med litt latter og humor. Noen syntes kanskje det er rart at vi kan sitte der å vente med smil om munnen, men for oss er det viktig.

Vi fikk vel de svarene vi var forberedt på, men ikke ville ha. Svultsen har vokst.
Den type cellegift de har gitt mamma har ikke virket.
Mamma har en hissig krefttype.
Nå skulle hun slutte med cellegift og begynne med ståling.
I håp om at den skal bli mindre.

Vi er possitive til alt. Klart det vil virke.

I bilen hjem kommer tankene, tårene og uroligheten.
Jeg syntes det er godt å kunne slippe tårene, det letter litt på tankene. Jeg burde vel kanskje gjøre det litt oftere og ikke være den sterke hele tiden.

Den 1 tiden mamma fikk kreften tilbake, var det veldig mye sinne.
Vi snakket sammen om hvor urettferdig livet er. Det syntes jeg enda.
At det er vanskelig for den som har kreft og ikke minst pårørende.

Jeg tror det er viktig å tenkte på de som sitter på siden, spørre hvordan de har det også.
Det var jeg veldig bevisst på når svigermor lå syk.

Nå er det 3 mnd til neste gang vi skal ha svar, hvis de ikke tar henne inn før.

Mamma er verdens herligste.

Kreft, når noen man er glad i må forlate oss.. .. .. .. .

I morgen er dagen vi alle gruer oss til. ... ... .. svar på prøver og bilder. Mamma fikk kreft 1 gang i 2001. Alt skulle gå så fint. Men så kom kreften tilbake i 2005. Denne gangen kunne de ikke operere. Mamma kommer til å dø. Nå har mamma fått cellegift i 5 år. De sier hun er utrolig som har klart å få alle disse årene, og flere håper vi på. Hun har et humør og pågangsmot bare er helt utrolig.

Hun støttet oss når vi mistet svigermor pga kreft nyttårsaften 2oo9.

Men nå er hun sliten, sover dårlig og har store smerter.
En kompositt (utvekst/avlegger) har vokst ut. Den ser ut som en byll.
Den begynte å veske. Noe vi syntes/trodde var possitiv. Men i følge legen så var det visst ikke det. Så vi håper på litt svar i morgen. Jeg skjønner at det er vanskelig for dem å svare på alt.
Men det er tøft.

Det er tøft for alle.

Jeg er veldig glad for at mamma er den hun er. Åpen om det meste. Vi snakker om kreften, hva som skal skje og hvordan hun vil at jeg skal takle alt dette.
Men det er ikke lett uansett hva hun sier.
Dette har ligget i bakhodet mitt i 5 år, og jeg kjenner på kroppen at det har satt sine spor.

Jeg vil bare få frem hvordan det er å være pårørende oppi alt dette og tømme mine tanker.