Ting forandrer seg så fort.. ..

Det skjer ting så fort.. . tiden bare raser avgårde. Nå er vi ferdig med 15 strålinger. I mellomtiden ble mamma lagt inn. Jeg hentet henne hjemme hun hadde 38.6 i feber. Det er jo ikke bra. Når vi kom inn på sykehuset viste feberen 39.7. Jeg så at hun ikke hadde det så bra. Hun ble liggende inne i nesten 1 uke, med antibiotika. Hun er svak i kroppen, men har humøret oppe. Vi har snakket om dette og blitt enige om at uansett hvor vondt og urettferdig dette er så må vi sette pris på hver dag vi får. Vi snakker sammen hver dag minst 1-3 ganger. For det meste snakker vi bare tull. Og det vanlige spørmålene. Har du sovet noe i natt? Har du det bedre i dag? Om kvelden, når jeg skal legge meg kommer tankene.
Hva skal jeg gjøre uten mamma og hvordan skal jeg takle dette?
Hvordan skal jeg klare meg uten de daglige samtalene?
Jeg vet innerst inne at jeg vil takle dette. Men det er vondt.

I morgen skal vi dit å spise middag og kose oss. :)
Jentene og vi gleder oss veldig.

Yvonne

Ferien er over og strålingen har startet

Ja da er vi tilbake til hverdagen. Vi hadde noen fine dager på fjellet.
Mamma koste seg veldig selv om smertene var sterke.
Jeg kunne se det i øynene hennes og hun legger ikke skjul på det heller.
Noen dager ble hun med på utflukter og noen dager ble hun bare på hotellet.

Minstejenta syntes det var spennende å gå tur til mormor alene.
Hun spurte ofte : går det bra med brystet ditt mormor?
Så fikk vi smil om munnen. De små er flinke til å spørre rett ut.

Siste dagen vår, reiste vi rett til Ullevål. Mamma skulle måles opp for stråling.
Vi ble med henne helt inn.
Nå ser vi at svultsen har vokst mye, så nå får strålingen bare ta tak og minske den..

Jeg kjenner godt på kroppen at den reagerer. Anfallene kommer hyppige.
Det gjør ting vanskelig. Jeg kan ikke bare sette meg i bilen og bli med mamma.
Jeg er avhengig av at noen kan kjøre meg. Jeg som elsker å kjøre bil.. .. .. ... hadde det ikke vært for de dumme anfallene.