Nå har vi hatt et lengre sykehusopphold. Antibiotika, flere timer hver dag. Mamma har 2 typer bakterier i kroppen. Den ene er streptokokker i svultsen og den andre vet de ikke hvor er. CRP har nesten vært oppi 500. Armen er enorm, fordi lymfene ikke virker, bena er hovne og mamma er bare sliten av smerter og alt som følger med. Jeg føler meg tappet, det er ikke noe jeg kan gjøre for mamma enn å være der. Jeg føler meg alene oppi alt som skjer, enda jeg vet at vi har mange rundt oss.
På torsdag fikk vi beskjed at mamma skulle sendes hjem fra sykehuset. De skulle prøve å tilrette legge det hun skulle trenge.
Jeg skjønte at dette kom ikke til å være gjort i orden før hun kom hjem. Jeg flyttet inn til mamma for å hjelpe henne i helgen.
Hun lider virkelig. Jeg ser at det vil bli alt for tøft for henne å klare seg selv.
Hvorfor skal pårørende måtte sloss med systemet når man har mere enn nok med hele situasjonen.
Jeg mener at for oss så er tiden som er igjen veldig hellig. Vi skal bruke den til å være sammen.
Kvalitetstid.
Jeg ser at dette ikke er bra for henne. Det sliter henne helt ut. Noe hun også har innrømmet.
Men hva skal jeg da gjøre. De mener at hun vil ha det bedre hjemme enn på sykehuset.
Jeg syntes dette er vanskelig. Det var ikke noe ledig på hotspits og de kan heller ikke si noe om når det blir noe ledig heller.
Hva kommer det av at vi Norge ikke har penger til å holde plasser til de som er syke??? Vi hjelper jo så mange andre.. .. ...
Ikke misforstå meg, jeg syntes at det er topp av vi hjelper andre, men vi må ikke glemme Norge heller.
Uff dagens utblåsning er ute.. .. klemmer til verdens beste mamma.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar