Nå har mamma fått fred.

Mamma ble aldri sendt ut av Lovisenberg. Hun ble fort dårligere og fikk lov til å bli. Man kunne se på hele henne at det var en god beskjed å få.
Vi fikk en tidsramme på innen 14 dager. Jeg begynte å bli stresset for at jeg ikke hadde mamma lenger enn det, men samtidig visste jeg at hun ville slippe.
Vi ordnet masse de neste dagene.
Sammen med broderen satte vi opp vårt eget "testamente".
Hvordan vi skulle ha det i begravelsen, hvem som skulle komme etterpå. Mamma kom med tips om hvor vi kunne sjekke lokale.
Vi snakket om hvor mye vi kom til å savne henne og hvor utrolig glad vi var i henne.
Ingen er som mamma.

På onsdagen var hun blitt verre. Jeg ville ikke reise derifra. Vi fikk beskjed at hvis vi ville ha kontakt med henne måtte det skje ganske raskt.
Hun sov mye allerede.
Broderen kom innover og vi bestemte oss for å bli.
Hun reagerte når vi snakket til henne. Tittet på oss og det var så godt.
Tante kom dagen etter så da var vi 3 som lå hos mamma.
Jentene kom også for å hilse på mormor.

Etter torsdag hadde vi ingen kontkt med henne, men vi så på anskiktet hennes at hun hadde funnet fred.
De som jobbet på Lovisenberg er jo bare helt fantasktiske mennesker. De støttet oss og passet på at vi fikk i oss mat.
Vi fikk musikkterapi på rommet. Mamma elsket når de kom og spilte for henne.
Jeg hadde lovet henne at jeg ikke skulle sitte å gråte, men være glad på hennes vegne.
Jeg nøt hvert åndedrag. Vi sang og pratet med henne.

Så kom dagen mamma skulle få slippe. Det begynte lørdag 23.30. Da visste vi at det ikke var lenge igjen for mamma.
Vi sang og sang. Pratet om minner og lo.
Man kunne se på mamma at munnen hadde forandret seg, den hadde fått et lite smil.
Vi fikk oss en time søvn, før alt var slutt.
04.40 sa vi hadet til mamma.
Det var tungt, men også en god følelse. Nå visste vi at mamma hadde fått det som hun ville.
Nå starter vår egen sorg.

Før jeg reiste, sminket jeg henne litt og fikset håret hennes.
Fant frem klær og ryddet rommet.
Det var rart å reise derifra.

Kjempe glad i du!
Du var en utrolig person mamma.

Man må sloss for å få en verdig avslutning.

Tiden får fort. Mamma har nå vært på Lovisenberg i litt over 14 dager og formen blir ikke bedre. Den blir verre. Nå trenger hun hjelp til alt. Ustø i beina og ingen krefter i armene. Svultsen bare øker og vi ser fort endringer.
Jeg hadde møte med lege og kreftsykepleiere. De er enige at mamma ikke klarer seg hjemme. Men hun kan ikke være på hospice lenger.
Så går det videre til bydelen og der sitter det en på kontoret og sier at hun ikke får plass et annett sted heller. De har masse å tilby av hjelp til ei som er så syk.
Ikke skjønner jeg hva det skal være. Hun trenger hjelp hele døgnet.
Så lenge legen skriver det så bør de vel lytte??? Nei da.
Jeg blir så irritert på at et land med så mye penger ikke kan tilby mennesker en verdig avslutning på livet.
Vi er mer opptatt av å hjelpe andre. Da stiller jo NORGE i et godt lys.
Jo da, det er viktig at vi med så mye penger hjelper andre som ikke har det så bra.
Men jeg mener at nå må NORGE prioritere ting her hjemme.
Jeg skjønner ikke hva politikerne tenker. Akkurat nå mener jeg at de ikke tenker i det hele tatt.
Det er så mange gamle og syke som trenger hjelp og det mener jeg de har krav på.
Ikke la de føle at de ikke betyr noe. Sendes hit og dit.
Nei jeg har ikke tenkt til å gi meg med dette!!!

Jeg skal virkelig stå på for deg mamma.
Glad i deg.